[1] Midt på Karl Johans gate kommer tre herremenn gående. De ser ut som russiske mafiamedlemmer fra syttitallet som har tatt tidsmaskin rett inn i nittitallets smakløshet. I realiteten var de en del av en gatemusikantkvartett som brukte å spille i Torggata. Hvor fjerdemann er blitt av aner jeg ikke. Et godt bilde skal jo ha et snev av mystikk, og aller helst balansere på kanten av fiasko.
Bildet er tatt i 1999 tror jeg, mens jeg fremdeles ikke visste hva jeg skulle bli når jeg ble stor. Jeg brukte et dritbillig helmanuelt pentaxkamera med piratlinse og god gammeldags svarthvittfilm. Bildet er et klassisk snapshot. Jeg kommer gående nedover gata og ser disse fyrene dukker opp rett foran meg. Pek – klikk. Kameraet var med over alt.
Bildet er viktig for meg av to grunner. For det første var det mitt første suksessfulle møte med den dype konsentrasjonen, den nesten meditative tilstanden som kommer når man er virkelig oppslukt i det man holder på med. Det er nesten som man aner hva som kommer til å sje før det skjer, og at fingrene stiller inn teknikken uten at jeg trenger å tenke på det. En god tennis-spiller tenker jo ikke så mye på racketen når han server, men fokuserer heller på hvor ballen skal ende opp.
I dagliglivet som pressefotograf er det derimot sjelden man når opp dit. Men av og til skjer det. Derfor er dette bildet viktig for meg fordi det minner meg på at det er mulig.
For det andre hender det at jeg blir overveldet og deprimert av utfordringene dokumentarfotografiet står overfor. Stadig mer kommersialisering, styring fra kunder og kilder, tidspress, stadig flere begrensninger på hva man kan og ikke kan gjøre, mer photoshopping og arrangering er alle faktorer som tærer på det fundamentet av troverdighet vi sitter på.
Bildet symboliserer for meg det øyeblikket der jeg innså hvor magisk stillbildet kan være og hvor kult det er å kunne fange enkelte øyeblikk for fremtiden, store som små. Min snart to år gamle sønn har en fillete gammel kosebamse han tar frem når han vil trøste seg selv. Den har blitt mistet og gjenfunnet utallige ganger, og hvert nytt gjensyn er like hjertelig for han. Bestemor bombarderer han med nye fine bamser, men det er originalen som er best.
Når jeg tviler på yrkesvalget mitt tar jeg av og til frem dette bildet. Det er ikke mitt beste bilde men det er på en måte min kosebamse.
[2] Det må bli Rene Burri sitt «Road from Abu Dhabi to Dubai.» Hvorfor jeg stadig vender tilbake til det, er derimot verre å svare på. Igjen må jeg tilbake til min «openbaring» som dokumentarfotograf, boken Magnum Landscapes. For første gang så jeg at et landskapsbilde kunne være et reportasjebilde, og omvendt. At lys alene kan gjøre et bilde. At bilder kan tolkes både innholdsmessig og form-messig. Bildet har et fantastisk linjespill i vegen og sporene etter alle snarveiene folk har tatt. Og ser man godt etter er det også folk som går langs vegen. Jeg liker bilder man må titte litt på før man oppdager hva det handler om. De lange skyggene, den skjeve horisonten. Dette bildet tangerer også for meg noe av det fotografiet gjør best, nemlig å avsløre virkelighetens geometri. Vegen som blir til en stor pil som peker nedover, krusedullene i sporene i sanden gjør det til et nesten impresjonisisk eller kubistisk maleri.
Et sted midt i denne boken forstod jeg at virkeligheten er de vakreste former, og virkeligheten er de beste historiene. Det er bare å følge med gjennom søkeren!