Hva mitt viktigste bilde er, vil forandre seg i løpet av ett år, én måned og noen ganger én dag. Det er mange bilder som er viktige, av mange årsaker. Akkurat nå ønsker jeg å trekke frem dette portrettet gjort for Magasinet Plot, fordi innholdet er viktig; for meg, for Constantino Davidoff og for vår nære historie.

Det var mange som mistet livet, og enda flere som fikk livene sine ødelagt på grunn av Falklandskrigen mellom Argentina og England i 1982. Skraphandleren Constantino Davidoff er en av dem. For nesten nøyaktig tredve år siden fikk han skylden for å utløse krigen. Davidoff skulle rive en norsk hvalfangststasjon på øya Sør-Georgia for å selge skrapmetallet og sikre fremtiden sin. Det gikk ikke helt etter planen. På grunn av rå realpolitikk – på begge sider av konflikten – ble Davidoffs ekspedisjon til Sør-Georgia brukt som en unnskyldning for å trappe opp en historisk konflikt om eierskapet til Falkandsøyene. Davidoffs ekspedisjon gikk i land 19. mars 1982. To uker senere var Falklandskrigen i full gang.

Krigen varte i 74 dager, kostet omlag tusen mennesker livet, og fikk langsiktige politiske konsekvenser: Britenes overlegne seier konsolliderte statsminister Margareth Thatchers maktposisjon, argentinernes knusende nederlag ble begynnelsen på slutten for militærjuntaen i Buenos Aires. For Constantino Davidoff forandret krigen alt. Etter at han fikk skylda for krigen og mistet sine millioninvesteringer på Sør-Georgia, ble han sengeliggende på grunn av depresjoner og gikk dundrende konkurs. Han mistet alt; kona, pengene, skip og fly. De siste tredve årene har han brukt på å renvaske navnet og å tjene nok penger til å forsørge familien. Den nå pensjonerte skraphandleren som fikk en liten, men viktig rolle i verdenshistorien, jobber fremdeles hver dag.  For meg har det tatt to år å lage saken fra jeg startet research til vi reiste og den sto på trykk i februar. Saken om Davidoff har altså levd med meg i to år. Men selvsagt er den aller viktigst for Davidoff selv. Som han sier i reportasjen: – Du vet, de sier at man skal jobbe i 30 år i løpet av livet. Jeg har jobbet i 60 år nå. Jeg har ikke krefter til særlig mye mer.

Det er et godt perspektiv å ta med seg inn i saker man strever med.

[2] – Et bilde som har vært mye i tankene mine denne våren er et bilde fra boken «The Giants Living Room» av Tone Elin Solholm. I all sin enkelhet, og samtidig med et blikk få forunt, har hun sett og fanget et fotografi veldig få andre, om noen, hadde sett og gjennomført så godt. Det er inspirerende.