Foto: Marie von Krogh

Foto: Marie von Krogh

1) Et viktig bilde jeg har tatt: ”Fattig i lykkeland”

– Det er vel egentlig ikke et enkeltbilde som ble det viktigste her, men et ansikt som ga stemme og liv til en gruppe mennesker som er sjelden i spaltene: De som lever under fattigdomsgrensa i den rikeste byen i det rikeste landet.

Da vi  i Stavanger Aftenblad jobbet med en serie om fattigdom i oljebyen Stavanger, åpnet Inger Johanne Thorsen helt opp og valgte å gi ansikt til minoriteten i ”lykkeland”. Det krever mot. Kanskje ekstra mye i en by der inntekstforskjellene er størst i landet, etter Oslo. Hun bor ikke på gata og er ikke rusmisbruker, men representerer en betydelig andel nordmenn som lever under EUs standard for fattigdom. En fortid som uheldig kausjonist, sammen med helseplager har sendt henne i feil ende av skalaen. I dag er hun uføretrygdet.

Hun viste meg inn i litt av det isolerte livet hun lever: Dager og kvelder hjemme alene i leiligheten. Medisinering og anstrengelser, men også en ukuelig optimisme og humor.

Nett-saken om Inger ga 45.000 treff. Det er veldig mye. I tillegg ble hele temapakken og bildeserien godt besøkt. Saken genererte enormt stor aktivitet i kommentarfeltene og ble en klassisk snakkis. Svært mange tok kontakt, både med Aftenbladet og direkte med Inger, og ville hjelpe. Reaksjonene føltes nesten som en slags kollektiv aha-opplevelse: Midt i blant oss bor det vanlige mennesker som hver dag har vanskelig for å få endene til å møtes. Og når vi møter mennesker som Inger kan vi ikke lenger slå i bordet med at ”de har seg selv å takke”.

Da jeg besøkte Inger en stund etter at saken hadde levd i dagevis på papir og nett, fortalte hun meg at hun ble helt overrumplet av alle reaksjonene. Hun hadde fått tilbud om hjelp av mange slag, gaver og hyggelige støtteerklæringer. Men det viktigste av alt: Det hadde hjulpet henne selv å bryte ut av egen isolasjon. Og bidratt til at andre har brutt med isolasjon og skam. Hun har fått kontakt med flere som har det som henne. En hyggelig telefonsamtale eller et kaffebesøk gjør dagene bedre. Historien til Inger ble viktig fordi det forhåpentligvis kan bidra til å vise vei ut av stigmatisering og forhåndsdømming av en gruppe mennesker i Norge som, til tross for at den blir mindre, finnes blant oss.

2. – Et bilde som har fulgt meg lenge:

Mary Ellen Mark: Kamla behind Curtains with a Customer, Falkland Road, Bombay, India, 1978.

– Da jeg så dette bildet første gang, reagerte jeg ganske sterkt følelsesmessig. En ung, indisk jente, tilsynelatende lattermild, på en madrass omgitt av gardiner med barnslig mønster. Så er det denne store hånden opp mot ansiktet hennes. De prostituerte i denne gaten i Bombay (dagens Mumbay) var de dårligst betalte i byen. Hvert rom hadde sin egen madame, og sengene var adskilt bare med en enkel gardin. Så kommer fotojournalist Mary Ellen Mark som et uromoment, først opp og ned i gaten, deretter inn på et av bordellene. De kaster søppel og sko etter henne. Hun kommer tilbake. Hun blir i dager, uker, tre måneder. Til slutt har hun fått tillit og tilgang til å fortelle denne historien. Når jeg ser bildet tenker jeg at det er sjeldent nært. Det er fullt av lek og brutalt alvor. Det er en historie vi har hørt, men som blir nærere og treffer meg midt i magen foran dette fotografiet.

Tanken på hvor hardt arbeid, tålmodighet og tillit som skal til for å ta et bilde som dette er nok også noe av grunnen til at det har blitt med meg videre.